Det store bildet: Forståelse og prising av klimarisiko i norske banker

Innenfor finans er klimarisiko i ferd med å gå fra teori til praksis – og former i det stille om hvordan systemet fungerer.

‍

Kristian Ruth, fagsjef for bærekraft i Finans Norge, ser dette skiftet på nært hold. Som representant for nesten alle banker og forsikringsselskaper i landet, fungerer Finans Norge som broen mellom regulering og virkelighet – og oversetter EU-direktiver, nasjonale forventninger og markedsignaler til praktiske rammeverk som bransjen faktisk kan bruke.

«Alt i finans koker ned til å forstå og prise risiko,» sier Ruth. «Den eneste forskjellen nå, er at klimarisiko endrer hvordan denne risikoen ser ut.»

‍

Fra bakoverskuende til fremoverskuende risiko

I flere tiår har bankene støttet seg på historiske data – misligholdsrater, kreditthistorikk og stabile forutsetninger om eiendomsverdier.

‍

Klimarisiko bryter med den modellen.

«Tradisjonell risikoanalyse ser bakover,» forklarer Ruth. «Men klimarisiko tvinger deg til å se fremover – til å tenke i scenarioer, ikke i gjennomsnitt.»

‍

Det er et fundamentalt skifte i tankesett. Flom og skred tar ikke hensyn til tiårsgjennomsnitt. Det gjør heller ikke nye EU-direktiver. Plutselig må långivere vurdere hva som skjer hvis – ikke bare hva som skjedde før. Det er her de nye retningslinjene fra Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA) kommer inn.

‍

Tidligere i år publiserte EBA forventninger til hvordan banker skal integrere ESG-risiko i kreditt- og kapitalvurderinger. Det norske Finanstilsynet planlegger å følge etter.

‍

Resultatet: Bærekraft har flyttet seg fra å være et kommunikasjonsspørsmål til å bli et solvensspørsmål.

«Dette handler ikke om å være snill mot planeten,» sier Ruth. «Det handler om finansiell stabilitet. Hvis du priser risiko feil, priser du hele porteføljen din feil.»

‍

Datagapet – og ansvarsutfordringen

Det er lett å si – men langt vanskeligere å gjøre. En av de største hindringene for norske banker er mangelen på pålitelige data. Det har vært et lovkrav for større bygg å ha energiattest siden 2010, likevel er bare rundt 20 percent av næringsbyggene faktisk registrert.

‍

Bankene vil ha disse dataene. Reguleringsmyndighetene forventer det. Men håndhevingsorganet med ansvar for å sikre energiattester – NVE – har knapt fulgt opp regelen.

«Det setter bankene i en merkelig posisjon,» sier Ruth. «Finanstilsynet spør dem: 'Hvorfor har dere ikke dataene?'

Og bankene svarer: 'Fordi ingen håndhever loven.'»

‍

Resultatet er et ansvarsgap: Banker blir bedt om å tallfeste risikoer de juridisk sett ikke har myndighet til å håndheve.
Derfor bygger de i stedet sin egen infrastruktur – tester estimater for energiytelse, kobler kartdata med flom- og skredrisiko, og kjører stresstester for å se hvordan nye reguleringer kan påvirke aktivapriser over tid.

«Vi har gått fra å ha nesten ingen data,» sier han, «til å innse at vi faktisk har for mye – bare i ulike siloer. Jobben nå er å koble dem sammen.»

‍

Der samordningen skjer

Bak kulissene spiller Finans Norge een stille, men avgjørende rolle i dette koblingsarbeidet. Organisasjonen samler jevnlig bærekraftsansvarlige fra landets største banker for å koordinere arbeid med ESG-regulering og risikostyring.

I disse arbeidsgruppene sammenligner medlemmene tilnærminger, deler erfaringer og bygger en felles forståelse av hva etterlevelse og god praksis faktisk innebærer.

«Det er et langsiktig, teknisk arbeid,» sier Ruth. «Men det er slik samordning skjer.»

Det er også slik bransjen beveger seg fremover i fellesskap – ett delt regneark, én avklart indikator og én avtalt definisjon av gangen.

‍

Fysisk risiko møter finansiell logikk

Ruth er rask med å påpeke at Norges høye forsikringsdekning gjør fysisk klimarisiko mer håndterbar enn i mange andre land. Den nasjonal naturskadepoolen fordeler kostnadene ved flom og skred på tvers av alle forsikringsselskaper, noe som holder markedet stabilt.

But det betyr ikke at risikoen er ubetydelig.

«We can't bygge det samme huset på samme sted tre ganger og kalle det klimatilpasning,» sier han.

‍

Ettersom ekstremværhendelser som uværet Hans og Amy blir hyppigere, øker kostnadene for gjenoppbygging.

‍

Lokalsamfunn bygger opp igjen i de samme høyrisikosonene fordi kommunene har få insentiver til å si nei.

«Det er her finans møter geografi,» forklarer Ruth. «Forsikringsselskapene kan ikke bære den byrden alene. Kommunene trenger bedre risikodata, og bankene må forstå den fysiske eksponeringen på det de finansierer.»

‍

Det er en stille, men avgjørende samordning mellom privat kapital og offentlig planlegging – en samordning som vil avgjøre hvor vi trygt kan bygge i Norge i tiårene som kommer.

‍

Den kommende forenklingen

Hvis 2024 var året for nye rapporteringsrammeverk, blir 2025 året for forenkling. EUs Omnibus-oppdatering tar sikte på å gjøre bærekraftsrapporteringsdirektivet (CSRD) enklere å anvende, og redusere kompleksiteten uten å svekke ambisjonene.

EFRAG, det europeiske organet som utarbeidet standardene, vurderer nå hva som skal beholdes og hva som skal utelates. Finans Norge støtter dette arbeidet.

«Ingen har nytte av 100-siders bærekraftsrapporter,» sier Ruth. «Det som betyr noe, er at informasjonen er konsistent, sammenlignbar og faktisk blir brukt.»

‍

Det samme prinsippet driver den nye frivillige SME-standarden – et forenklet rammeverk for mindre selskaper som ikke er formelt pålagt å rapportere, men som likevel ønsker å synliggjøre sin bærekraftsprofil. For bankene kan det fjerne en av de største flaskehalsene: den endeløse strømmen av skreddersydde ESG-spørreskjemaer som sendes til mindre låntakere.

«Vi ønsker at rapportering skal bli infrastruktur,» sier Ruth. «Noe man kan ta beslutninger basert på, ikke bare dokumenter.»

‍

Et system som lærer i sanntid

For Ruth er ikke den største endringen selve reguleringene – det er hvor raskt sektoren lærer. Banker, forsikringsselskaper og investorer deler nå data, metodikk og innsikt gjennom Finans Norge.

De kjører fellesprosjekter med forskningsinstitutter, koordinerer workshops om fysisk risikomodellering og samarbeider med Finanstilsynet om ESG-veiledning.

«For noen år siden jobbet alle hver for seg,» sier Ruth. «Nå ser vi reelt samarbeid – og det er slik man bygger robusthet.»

‍

Denne læringen på systemnivå er det som gjør den norske tilnærmingen interessant å følge med på.

Den er pragmatisk, datadrevet og preget av godt samarbeid i det stille.

Ingen tomme slagord. Bare metodisk tilpasning.

‍

Hva vi ser i Telescope

I Telescope, gjennom vårt arbeid med banker og offentlige aktører, ser vi den samme utviklingen utspille seg. Klimarisiko har beveget seg fra abstrakte rapporter til praktiske spørsmål om eksponering, reguleringer og utlånslogikk.

Utfordringen er ikke mangel på vilje – det er infrastrukturen rundt informasjonen. Hvordan sikrer vi at flomkart, energidata og risikomodeller faktisk når frem til beslutningstakeren som signerer et lån?

‍

Det er den broen som bygges akkurat nå – mellom bærekraft og solvens.

And det er her ny datainfrastruktur, som den Telescope bidrar til å utvikle, kan omsette innsikt til handling.

For når det finansielle systemet lærer å prise risiko riktig, beskytter vi ikke bare kapitalen – vi beskytter også lokalsamfunnene våre.

‍