Klimarisiko, enkelt forklart: en innføring for deg som jobber i bank

Spør tre personer i en bank om å definere klimarisiko, og du vil sannsynligvis få tre forskjellige svar. Én vil kanskje nevne flom. En annen vil kanskje snakke om EU-reguleringer. En tredje vil kanskje ty til "bærekraft" og stoppe der, usikker på om det i det hele tatt er det rette ordet. Begrepet brukes stadig oftere – i kredittnotater, i styreprospekter, i tilsynsbrev – og det kommer sjelden med en medfølgende definisjon.

Kort sagt er klimarisiko den økonomiske sårbarheten en spesifikk eiendel eller et lån har som følge av klimarelaterte farer. I bankenes hverdagsbetingelser strekker begrepet seg videre enn det, og det peker vanligvis på tre ulike områder. Denne guiden går gjennom alle tre, skrevet for å være nyttig uten at du trenger bakgrunn innen klimavitenskap, enten du rådgir kunder direkte eller eier risikorammeverket bak dem.

Start med hva klimarisiko ikke er

Klimarisiko er ikke det samme som bærekraft. Bærekraft er et bredt, ofte frivillig sett med ambisjoner rundt utslipp, sosial innvirkning og eierstyring (ESG). Klimarisiko er smalere og mer mekanisk: Det handler om hvordan klimarelaterte hendelser og trender skaper økonomisk eksponering for en spesifikk eiendel eller et spesifikt lån. Det er finansiell risiko, ikke en rapporteringsøvelse, og den distinksjonen viser seg å være viktig.

Klimarisiko er heller ikke en spådom. Ingen påstår å vite nøyaktig hvilken bygning som vil bli oversvømmet neste år. Det ligger nærmere forsikringslogikk: å forstå eksponering og sannsynlighet godt nok til å prise den, strukturere rundt den eller velge den bort, på samme måte som en bank allerede priser risikoen for at en låntaker kan misligholde, uten å påstå at de vet nøyaktig hvilken låntaker det gjelder.

Og klimarisiko er ikke ny i sin natur, bare i sin årsak. Fysisk skade på panteobjekter, økte driftskostnader for en låntaker, endret markedsetterspørsel: Banker har alltid priset disse tingene. Det som har endret seg, er at klimarelaterte farer nå er en betydelig og voksende kilde til alle tre.

De tre tingene folk faktisk mener når de sier "klimarisiko"

I praksis dekker begrepet tre distinkte kategorier, og det meste av forvirringen oppstår når man behandler dem som én og samme ting.

Fysisk risiko er den mest intuitive: At været faktisk skader noe. Dette deles videre inn i akutt fysisk risiko, en enkelthendelse som flom, storm eller skred, og kronisk fysisk risiko, en mer langsomtående trend som stigende gjennomsnittstemperaturer, endrede nedbørsmønstre eller gradvis kysterosjon. Et lagerbygg som skades av en hundreårsflom er akutt fysisk risiko. En vingård som sakte blir ubeboelig fordi vekstsesongene forskyves, er kronisk fysisk risiko. Begge deler er fysiske, og ingen av dem krever en regelverksendring for å ha betydning.

Overgangsrisiko er kostnaden ved et skifte som allerede er i gang: Strammere energikrav, endrede karbonpriser, og endret etterspørsel fra leietakere og kjøpere som i økende grad tar hensyn til bærekraft i sine beslutninger. En bygning med dårlig energikarakter er ikke skadet i dag. Den står overfor overgangsrisiko fordi den i et marked med strengere energikrav blir dyrere å holde konkurransedyktig og mindre attraktiv å leie over tid. Overgangsrisiko handler om retning, ikke om en enkeltstående hendelse.

Natur- og artsmangfoldsrisiko er den nyeste og minst forståtte av de tre, og den står litt for seg selv. Strengt tatt tilhører den sin egen disiplin snarere enn klimarisiko i snever forstand, og de formelle rammeverkene behandler den separat. Den forsvarer likevel sin plass her fordi bankfolk møter den i de samme beslutningene, ved de samme skrivebordene, og ofte på den samme eiendommen. Den handler om hvordan en eiendom eller et landområde samhandler med vernede arter, våtmarker eller andre sårbare økosystemer i nærheten. I Norge viser dette seg konkret i ting som hule eiker, som er lovpålagt beskyttet og kan utløse buffersoner som begrenser utbygging i nærheten, og myrområder, som kombinerer biologisk mangfold, karbonlagring og flomregulering i én enkelt naturtype. Naturrisiko dukker ofte opp sent, under byggesaksbehandling eller detaljert tomtevurdering, lenge etter at et lån allerede er godkjent.

En enkelt eiendom kan ha alle tre typer risiko samtidig, og hver av dem krever ulike tiltak. Den distinksjonen betyr mer enn det de fleste diskusjoner om "klimarisiko" pleier å anerkjenne.

Hvorfor dette i det hele tatt havnet i bankenes vokabular

Mekanismen som forbinder en værhendelse med en banks balanse er kort, og verdt å spore én gang.

En flom skader en bygning. Den bygningen blir vanskeligere eller dyrere å forsikre. Redusert forsikringsmulighet påvirker verdien og likviditeten til den eiendommen som panteobjekt. En endring i panteobjektets kvalitet påvirker kredittrisikoen på lånet som er sikret med det, spesielt de antagelsene banken gjør om sannsynlighet for mislighold (PD) og tap gitt mislighold (LGD). Og endringer i kredittrisiko på tvers av en portefølje viser seg til slutt i hvor mye kapital en bank må holde mot den.

Ingen av disse fem trinnene krever nye reguleringer for å være sanne. De er vanlig finansiell logikk. Det som har endret seg, er hyppigheten og omfanget av hendelsen som starter kjeden.

Hvorfor dette ikke er den samme diskusjonen som for ti år siden

Tre ting har endret seg samtidig. Fysiske hendelser som tidligere ble beskrevet som uvanlige – en sjelden flom, en ekstrem storm – blir hyppigere på spesifikke steder som kan kartlegges. Data som tidligere var dyre eller utilgjengelige – flommodellering på adressenivå, energimerking, kartlegging av vernede arter – har blitt langt mer tilgjengelige. Det betyr at eksponeringen nå kan vurderes for en enkelt eiendom i stedet for å bli estimert for en hel region. I tillegg har finanstilsyn og regulatorer over hele Europa begynt å kreve at banker faktisk dokumenterer, snarere enn bare å hevde, at de forstår denne eksponeringen i sine utlånsporteføljer.

Hver for seg ville kanskje ikke disse faktorene endret så mye. Sammen har de flyttet klimarisiko fra et tema man nevner i forbifarten, til noe som dukker opp i vanlige kredittsamtaler.

Hvor dette dukker opp i en vanlig arbeidsuke

Det kommer inn en lånesøknad for en eiendom i et flomutsatt område. Spørsmålet er ikke om man automatisk skal gi avslag. Det er om eksponeringen er forstått og reflektert i lånebetingelsene.

En kunde spør rådgiveren sin om en planlagt renovering kvalifiserer for et grønt lån. Å svare godt på det krever at man sjekker mer enn bare energimerkingen: Fysisk eksponering og naturbegrensninger i nærheten spiller også inn, selv om rådgiveren kanskje ikke er opplært til å tenke på dem som en del av det samme spørsmålet.

En kvartalsvis porteføljerapport viser at utlånene i stillhet har samlet seg i én bestemt kystregion i løpet av de siste årene, uten at det enkelte lån ser uvanlig ut på egen hånd. Å fange opp dette krever at man ser på porteføljen, ikke bare den individuelle saken, og dette er i større grad et spørsmål for risikofunksjonen enn for rådgiveren.

Ingen av disse situasjonene krever dyp klimaekspertise. De krever at man vet hvilket spørsmål man skal stille, og hvor man skal lete etter svaret.

Forskjellen på en avhukket boks og en faktisk beslutning

Det er et reelt gap mellom et kredittnotat der det står "klimarisiko er vurdert" og et der det står "denne eiendommen har forhøyet flomeksponering på adressenivå, med en estimert effekt på panteverdien som er reflektert i beregningen av belåningsgraden." Det første tilfredsstiller et rapporteringskrav. Det andre endrer hva banken faktisk gjør.

Det gapet er hele poenget. Kredittverdig bruk av begrepet er alltid spesifikk: En navngitt fare, en navngitt lokasjon, en konkret økonomisk konsekvens. Alt som er vagere enn det, kan rapporteres, men det kan ikke handles på – verken i en kredittkomité, i en porteføljegjennomgang, eller i en samtale med et tilsyn som ønsker å se vurderingene bak. Hvis en setning om klimarisiko kan settes inn i et hvilket som helst kredittnotat uten å endre et ord, så sier den foreløpig ingenting.

Konklusjonen

Klimarisiko er ikke en ny disiplin oppfunnet av regulatorer eller konsulenter. Det er en gammel disiplin – finansiell risiko – med et nyere og raskere voksende sett med årsaker. Fysisk risiko, overgangsrisiko og naturrisiko er tre forskjellige ting som tilfeldigvis deler et navn, og å behandle dem hver for seg er det første skrittet mot å håndtere dem.

De bankene som behandler klimarisiko som en reell faktor, spesifikk nok til å endre et tall, vil ligge et hode foran de som fortsatt behandler det som et avsnitt som bare må være med. Når dette vokabularet er felles, fra rådgiveren på kontoret til risikoteamet som rapporterer til styret, blir resten av arbeidet betydelig enklere.