Inne i kredittkomiteen: Slik lærer bankene seg å håndtere klimarisiko

Ingen ønsket å være først.

Da norske banker først diskuterte å inkludere energimerking i sine kredittvurderinger, var alle enige om at det var fornuftig — men ingen tok det første skrittet.

Jørund Buen minnes at han satt i en arbeidsgruppe i Finans Norge hvor flere banker var samlet. Slik han husker det:

«Historien om energimerking er at alle bankene bokstavelig talt satt rundt et bord og kikket på hverandre … ’Vi også!’»

Et klassisk koordineringsproblem — alle ønsket fremgang, men ingen ville gå først.

Tvilrådigheten varte imidlertid ikke lenge. I dag har de fleste store norske banker begynt å stille nye spørsmål:

Hvor energieffektive er byggene de finansierer?

Hvor utsatt er de for flom eller skred?

Har låntakerne troverdige planer for å forbedre energiytelsen over tid?

For Jørund handler ikke dette om å huke av i bokser. Det handler om å forstå risiko.

Som han formulerer det:

«Det viktigste for banken er utlånene våre – kredittrisiko står helt øverst. Og i økende grad også bærekraftsrisiko. Det kan for eksempel være klimarisiko.»

Hos SpareBank 1 Sør-Norge er ESG en del av enhver stor kredittbeslutning

Alle lån over 10 millioner kroner må nå gjennom en strukturert ESG-vurdering — en sjekkliste som dekker fysisk risiko, overgangsrisiko, sosiale forhold, eierstyring (governance) og bransjespesifikke spørsmål.

For eiendomslån dokumenterer rådgiverne forventet energiklasse, fysisk sårbarhet, leietakersituasjonen og planlagte tiltak. De ser på hva som kan påvirke verdien, ikke bare i dag, men i årene som kommer.

Som Jørund forklarer:

«Det er viktig å ha et øye på hva som kan komme litt lenger frem.»

Målet er ikke å straffe kundene — det handler om å forstå risikoen på en ordentlig måte.‍

Dilemmaet: To grøfter å unngå

Å vurdere klimarisiko er en balansekunst. Presser man kundene for tidlig, risikerer man å tvinge frem oppgraderinger på ugunstige tidspunkter. Venter man for lenge, kan både låntaker og bank ende opp med smertefulle nedskrivninger.

Jørund beskriver de to ytterpunktene tydelig:

Om å presse på for tidlig:

«Du risikerer at kunden pådrar seg høye kostnader nå, selv om lokalene kanskje kunne ha fungert en stund til.»

Om å vente for lenge:

«Men det motsatte kan også være et svært dårlig utfall hvis vi ikke forbereder kundene våre … det kan bli veldig smertefullt, veldig raskt.»

Dette gjøres ekstra krevende av usikkerheten rundt EUs bygningsenergidirektiv — en regulering som på sikt kan begrense utleie eller salg av bygg med dårlig energiytelse, men hvor tidslinjen i Norge foreløpig er uklar.

Bankene må forberede kundene sine uten å vite nøyaktig når regelverket trer i kraft.

Et skifte i insentiver

Låntakere forventer ofte store «grønne lånerabatter», men i realiteten er forskjellen fortsatt beskjeden. Bankenes egen finansieringsfordel gjennom grønne obligasjoner er foreløpig liten — og det begrenser hvor mye som kan bakes inn i lavere rente til kunden.

På lengre sikt vil skiftet snarere drives av «brune strafferegmenter»: høyere prising og kortere løpetid for eiendommer med svak energiytelse og uten en plan for oppgradering.

Som Jørund påpeker:

«Hvis du er en ny kunde og kommer gående inn med en G-energilabel … vil det tenne noen varsellamper som signaliserer utleie- eller videresalgsrisiko.»

Men dersom kunden har en troverdig plan:

«Hvis du har en tydelig plan om å løfte standarden til C, da blir samtalen med en gang mye hyggeligere.»

ESG-data er ikke lenger bare symbolsk — det er i ferd med å bli en kjernekomponent i kredittmetodikken.

Å se begge risikotyper under ett

En av de største utfordringene for bankene er å lære seg å se fysisk risiko og overgangsrisiko i sammenheng — og å innse hvor lokal denne risikoen faktisk er.

Fusjonen som formet SpareBank 1 Sør-Norge illustrerte dette tydelig:

«Sør-Øst-Norge hadde mye kvikkleire, høye fjell og dype daler – veldig eksponert. Den andre banken hadde nesten ingen fjell, ingen elver, ingen skredmasser.»

Risikoprofilene varierer voldsomt fra region til region.

Og offentlige datasett stemmer ikke alltid overens med den faktiske virkeligheten på bakken.

Jørund peker på bankens eget hovedkontor:

«Hvis du kommer til Finansparken, vil du ikke akkurat tro at overvannsrisikoen her er særlig høy i praksis.»

Modellene fanger foreløpig ikke opp lokale avbøtende tiltak – noe bankene må lære seg å tolke og vurdere manuelt.

Fra gruppepress til felles praksis

Konkurransedynamikken som tidligere holdt bankene tilbake, fungerer nå som en pådriver.

Over tid har långivere begynt å samle seg om felles forventninger til energimerking, dokumentasjon og sjekker av fysisk risiko.

Det som startet med «Hvem går først?» er i ferd med å bli en arena for felles læring.

Bankene følger med på hverandre, ikke for å kopiere blindt, men for å kalibrere — og en felles forståelse av god praksis er i ferd med å ta form.

Klimahensyn er ikke lenger en tilleggsøvelse.

De er i ferd med å bli en integrert del av hvordan kreditt vurderes, prises og forvaltes.

Hva vi i Telescope ser

Gjennom vårt tette samarbeid med bankene ser vi det samme skiftet utspille seg i praksis.

Långivere beveger seg fra overordnet rapportering på porteføljenivå til detaljert innsikt på eiendomsnivå — og kobler fysisk risiko og overgangsrisiko direkte til faktiske kredittbeslutninger.

Bankene venter ikke på perfekte modeller. De eksperimenterer, sammenligner metoder og lærer sammen.

Utfordringen er ikke å identifisere risikoen — det er å oversette denne innsikten til praktisk utlånslogikk.

Og det er her den neste bølgen av innovasjon vil skje:

Ved å bruke klimadata til å ta raskere, mer rettferdige kredittbeslutninger som beskytter både mennesker og låneporteføljer.

For til syvende og sist deler god bankdrift og god klimarisikostyring det samme målet:

Å identifisere risikoen før den blir til et tap.

Kort oppsummering for långivere:

• Dokumenter fysisk risiko på detaljert adressenivå.

• Vis en troverdig plan for energiomstilling med tilhørende kostnader og tidslinje.

• Behandle ESG-data som et risikoverktøy, ikke som en ren avhukingsøvelse — det sikrer verdier for både långiver og låntaker.

‍