Av
Vegard Blauenfeldt Næss
-
Norske banker prissetter klimarisiko i blinde
Finans Norge, finansnæringens hovedorganisasjon, publiserte nylig Finansnæringens rolle i overgangen til et lavutslippssamfunn. Rapporten identifiserer tre forutsetninger for at finanssektoren skal kunne spille sin rolle i det grønne skiftet: forutsigbare rammebetingelser, risikodeling og korrigering av markedssvikt, og tilgang på beslutningsrelevant informasjon.
Den tredje forutsetningen er den minst kontroversielle i den offentlige debatten, og den mest undervurderte i praksis.
Problemet med "vi trenger bedre data"
Finansnæringen har i årevis påpekt behovet for bedre klimarisikodata. Finans Norge har rett i at dette er en forutsetning for omstillingen. Men argumentasjonen stopper ofte på et abstrakt nivå: mer data, bedre data, mer sammenlignbare data.
Det mer nyttige spørsmålet er: Hva skjer egentlig når dataene mangler?
Tenk på en norsk bank som skal vurdere sin boliglånsportefølje opp mot fysisk klimarisiko. Banken vet at klimaendringene øker hyppigheten av flom, overvann og skred. Den vet at dette påvirker verdien av eiendommene som stilles som sikkerhet. Den vet at EBA (Den europeiske banktilsynsmyndigheten) forventer at denne risikoen gjenspeiles i kredittvurderinger og kapitalkrav.
Men hva vet banken egentlig om en spesifikk eiendom i Bergen, hvor bratt terreng og aldrende overvannsinfrastruktur gjør oversvømmelser til et tilbakevendende problem? Eller i Drammen, hvor kjente kvikkleiresoner ligger under etablerte boligområder?
I praksis: Svært lite. NVE publiserer flomaktsomhetskart. Kommunene har arealplaner. Men ingenting av dette gir banken en systematisk, maskinlesbar og porteføljeskalerbar metode for å vurdere hvilke av de tusenvis av eiendommene de har på bok som faktisk er eksponert, for hvilken fare, med hvilken sannsynlighet, og med hvor stort potensielt tap.
Banken ignorerer ikke risikoen. Den prissetter den i blinde.
Hva som faktisk gjør informasjon beslutningsrelevant
Finans Norge slår fast at tilgang til informasjon om vær- og naturrelaterte farer bør være et fellesgode. Det er et viktig prinsipp. Men det er like viktig å forstå hva som gjør informasjon beslutningsrelevant, i motsetning til informasjon som eksisterer, men som ikke kan brukes.
For en bank som skal vurdere klimarisiko på tvers av en portefølje, må informasjonen oppfylle fire kriterier.
Geografisk detaljgrad (granularitet). Risiko varierer dramatisk over korte avstander. Farekort på kommunenivå er ikke nok. Risikoen må knyttes til den enkelte eiendom, ikke til postnummeret eller kommunen den tilhører.
Kvantitativ form. Risikovurderinger i finans krever tall, ikke kategorier. "Høy risiko" er ikke tilstrekkelig. Hva er forventet skadefrekvens? Hva er sannsynligheten for en ekstremhendelse innen ti, 20 eller 30 år – innenfor lånets løpetid?
Porteføljeskala. En bank vurderer ikke hundre eiendommer. Den vurderer titusenvis. Informasjonen må kunne behandles systematisk, ikke eiendom for eiendom.
Sammenlignbarhet på tvers av aktivaklasser. For en bank som rapporterer til EBA eller beregner kapitalkrav under CRR (kapitalkravsforordningen), må risiko kunne aggregeres og sammenlignes på tvers av ulike aktivaklasser og geografier.
Denne typen informasjon eksisterer ikke i offentlig tilgjengelig form i Norge i dag. I hvert fall ikke i den formen finanssektoren trenger for å integrere den i standard kredittanalyser.
Begge utfall er dårlige
Når denne informasjonen mangler, vil bankene enten underprise eller overprise risiko. Eiendommer i flomutsatte områder prises likt som ikke-utsatte eiendommer, noe som fører til feilallokering av kapital og unngåelige tap. Eller så kompenserer bankene med høyere generelle marginer i områder de oppfatter som risikable, noe som straffer gode prosjekter vilkårlig. Begge utfall har samme rotårsak: Finanssektoren mangler det datagrunnlaget som Finans Norge med rette kaller en forutsetning.
Hva må skje
Finans Norge er tydelige på at myndighetene har et ansvar for å tilrettelegge for datatilgang. Det er riktig, men ansvaret ligger ikke på myndighetene alene.
Finanssektoren må etterspørre den informasjonen de faktisk trenger på en konkret måte: data på eiendomsnivå for flom, overvann og skred, med sannsynlighetsintervaller, som er maskinlesbare og kan integreres i standard kredittmodeller. "Vi trenger bedre klimarisikodata" er ikke et krav. Det er et ønske.
Noen må bygge broen mellom eksisterende datakilder (NVE, DSB, Kartverket, Meteorologisk institutt, Copernicus) og systemene bankene faktisk bruker til porteføljeanalyse og risikorapportering. Dette handler ikke bare om å samle data. Det handler om å oversette dem til finansielle beslutningsverktøy.
Og denne typen risikovurdering må bli en naturlig del av kredittanalysen – ikke som et tilleggsvedlegg om bærekraft, som en integrert del av vurderingen av pantesikkerhet og motpartsrisiko.
En forutsetning som allerede kan oppfylles
Det som er slående med Finans Norges tredje forutsetning, er at den ikke avhenger av ny teknologi, nye reguleringer eller nye politiske vedtak. Den avhenger av at eksisterende informasjon struktureres og gjøres anvendelig.
De fleste faredataene eksisterer allerede. NVE har flomsonekart. DSB har data om naturfare. Kommunene har arealplaner. Forsikringsbransjen sitter på skadehistorikk. Det som mangler er ikke dataene i seg selv. Det er infrastrukturen som gjør dem anvendelige i finansielle beslutningsprosesser.
Dette er et problem som lar seg løse. Og det håaster, ikke bare fordi reguleringer krever det i morgen, men fordi klimaendringene som gjør informasjonen nødvendig allerede er her.
Vi bygde Telescope for å løse nettopp dette problemet. Les mer om vår screeningmodul for finansforetak, eller ta kontakt for en prat om hva klimarisikodata kan bety for din portefølje.
