Norske banker prissetter klimarisiko i blinde

Finans Norge, finansnæringens hovedorganisasjon, publiserte nylig rapporten Finansnæringens rolle i overgangen til et lavutslippssamfunn. Rapporten peker på tre forutsetninger for at finanssektoren skal kunne spille sin rolle i det grønne skiftet: forutsigbare rammebetingelser, risikodeling og korrigering av markedssvikt, og tilgang på beslutningsrelevant informasjon.

Den tredje forutsetningen er den minst kontroversielle i den offentlige debatten. Den er også den mest undervurderte i praksis.

Problemet med «vi trenger bedre data»

Finansnæringen har i årevis påpekt behovet for bedre klimarisikodata. Finans Norge har rett i at dette er en forutsetning for omstillingen. Men argumentasjonen stopper ofte på et abstrakt nivå: mer data, bedre data, mer sammenlignbare data.

Det mer nyttige spørsmålet er dette: hva skjer egentlig når dataene mangler?

Tenk på en norsk bank som skal vurdere boliglånsporteføljen sin opp mot fysisk klimarisiko. Klimaendringene øker hyppigheten av flom, overvann og skred, og dette påvirker verdien av eiendommene som stilles som sikkerhet. Banken vet også at EBA (Den europeiske banktilsynsmyndigheten) forventer at denne risikoen gjenspeiles i kredittvurderinger og kapitalkrav.

Men hva vet banken egentlig om en spesifikk eiendom i Bergen, der bratt terreng og aldrende overvannsinfrastruktur gjør oversvømmelser til et tilbakevendende problem? Eller i Drammen, der kjente kvikkleiresoner ligger under etablerte boligområder?

I praksis: svært lite. NVE publiserer flomaktsomhetskart. Kommunene har arealplaner. Men ingen av disse kildene gir banken en metode for å vurdere hvilke av de tusenvis av eiendommene de har på bok som faktisk er eksponert, for hvilken fare, med hvilken sannsynlighet, og med hvor stort potensielt tap.

Banken ignorerer ikke risikoen. Den prissetter den i blinde.

Hva som faktisk gjør informasjon beslutningsrelevant

Finans Norge slår fast at tilgang til informasjon om vær- og naturrelaterte farer bør være et fellesgode. Det er et viktig prinsipp. Men det er like viktig å forstå hva som gjør informasjon beslutningsrelevant, i motsetning til informasjon som eksisterer, men som ikke kan brukes.

For en bank som skal vurdere klimarisiko på tvers av en portefølje, må informasjonen oppfylle fire kriterier.

Geografisk detaljgrad. Risiko varierer dramatisk over korte avstander. Farekort på kommunenivå er ikke nok. Risikoen må knyttes til den enkelte eiendom, ikke til postnummeret eller kommunen den tilhører.

Kvantitativ form. Risikovurderinger i finans krever tall, ikke kategorier. «Høy risiko» er ikke tilstrekkelig. Hva er forventet skadefrekvens? Hva er sannsynligheten for en ekstremhendelse innen ti, 20 eller 30 år, altså innenfor lånets løpetid?

Skala. En bank vurderer ikke hundre eiendommer, den vurderer titusenvis. Informasjonen må kunne behandles systematisk for hele porteføljen samtidig, ikke eiendom for eiendom.

Sammenlignbarhet på tvers av aktivaklasser. For en bank som rapporterer til EBA eller beregner kapitalkrav under CRR (kapitalkravsforordningen), må risiko kunne aggregeres og sammenlignes på tvers av ulike aktivaklasser og geografier.

Denne typen informasjon eksisterer ikke i offentlig tilgjengelig form i Norge i dag. I hvert fall ikke i den formen finanssektoren trenger for å integrere den i standard kredittanalyser.

Begge utfall er dårlige

Når denne informasjonen mangler, vil bankene enten underprise eller overprise risiko. Eiendommer i flomutsatte områder prises likt som ikke-utsatte eiendommer, noe som fører til feilallokering av kapital og unngåelige tap. Eller bankene kompenserer med høyere generelle marginer i områder de oppfatter som risikable, noe som straffer gode prosjekter vilkårlig.

Begge utfall har samme underliggende årsak: finanssektoren mangler det datagrunnlaget som Finans Norge med rette kaller en forutsetning.

Hva må skje

Finans Norge er tydelige på at myndighetene har et ansvar for å tilrettelegge for datatilgang. Det er riktig, men ansvaret ligger ikke på myndighetene alene.

Finanssektoren må etterspørre den informasjonen de faktisk trenger, på en konkret måte: data på eiendomsnivå for flom, overvann og skred, med sannsynlighetsintervaller, i et format som kan kobles rett inn i kredittmodellene deres. «Vi trenger bedre klimarisikodata» er ikke et krav. Det er et ønske.

Noen må koble eksisterende datakilder, som NVE, DSB, Kartverket, Meteorologisk institutt og Copernicus, direkte til systemene bankene faktisk bruker til porteføljeanalyse og risikorapportering. Det handler ikke bare om å samle data, men om å oversette dem til finansielle beslutningsverktøy.

Denne typen risikovurdering må bli en naturlig del av kredittanalysen: en integrert del av vurderingen av pantesikkerhet og motpartsrisiko, ikke et tilleggsvedlegg om bærekraft.

En forutsetning som allerede kan oppfylles

Finans Norges tredje forutsetning skiller seg fra de to andre på ett viktig punkt: den avhenger ikke av ny teknologi, nye reguleringer eller nye politiske vedtak. Den avhenger av at eksisterende informasjon struktureres og gjøres anvendelig.

De fleste faredataene finnes allerede, spredt mellom NVE sine flomsonekart, DSB sine naturfaredata, kommunenes arealplaner og forsikringsbransjens skadehistorikk. Det som mangler, er ikke dataene i seg selv, men infrastrukturen som gjør dem anvendelige i finansielle beslutningsprosesser.

Klimaendringene som gjør informasjonen nødvendig, er allerede her. Reguleringene som krever den, kommer i morgen.

Kort oppsummert

Finans Norges tredje forutsetning, tilgang på beslutningsrelevant informasjon, er ikke et teknologiproblem eller et politisk spørsmål. Det er et strukturproblem som allerede kan løses med data som finnes i dag. Telescope bygger nettopp denne koblingen mellom eksisterende faredata og finansielle beslutningsverktøy. Les mer om vår screeningmodul for finansforetak, eller ta kontakt for en prat om hva klimarisikodata kan bety for din portefølje.